Historie
De første sikre opplysningene om birøkt i Norge stammer fra 1700 tallet. Den gang ble biene holdt i halmkuber. I disse kubene bygde biene voksen fast i vegger og tak og birøkteren måtte ødelegge tavlene for å få ut honningen da den ble presset ut av voksen. Fra 1850 ble det mer og mer vanlig med trekuber som hadde faste rammer. En variant av dette systemet brukes også i dag. Dette muliggjorde også bruk av slynge for å få honningen ut av rammene.
Bisamfunnet
Bisamfunnet er et komplisert samfunn som tar lang tid å lære seg, men jeg skal ta noen hovedtrekk her. Bisamfunnet, eller bifolket som det ofte kalles, består av tre typer ”innbyggere”. Dette er dronning, droner og arbeidere. Dronninga er sjefen i kuba, hennes oppgave er i hovedsak å legge egg, men hun passer også på at det er ro og orden i bisamfunnet. Dersom et bisamfunn blir uten dronning vil de ofte stoppe å samle honning og bli sittende å sture, samtidig som det ikke vil legges flere egg.
Arbeiderne er også hunnbier, men de kar ikke utviklet kjønnsorganer og kan derfor ikke bli paret. Arbeiderne er de som utfører de fleste oppgavene i bifolket. De har forskjellige arbeidsoppgaver etter hvor gamle de er. De begynner som rengjøringspersonale, så blir de pleiebier, går videre til byggearbeidere, blir vaktmannskap før de til slutt ender opp som trekkbier som reiser ut for å samle nektar. Et sterkt bifolk kan ha inntil 60.000 arbeidere på det meste om sommeren.
Dronene er hannbiene, deres oppgave er ene og alene å finne ei dronning som trenger å pares. Dette gjøres oftest på egne ”dronesamlingsplasser” der dronene samles. Dronninger som trenger parring oppsøker disse plassene. Hvis en drone er så ”heldig” å
få pare seg med ei dronning er dette det siste han gjør. Det er noen hundre droner i hvert bifolk.
Honningen blir til
Honning er det produktet biene fremstiller av nektar fra levende planter og plantedeler. Biene lokkes til blomstene og hjelper dermed til med bestøvning. Når biene har hentet nektaren i blomstene returnerer de til bikuben. Der tilsetter de enzymer og reduserer vanninnholdet til nektaren, før de legger den i cellene i rammene. Cellene fylles etter tur og når de er fylt helt opp får de et tynt lokk av voks som forsegler honningen. Den flytende honningen lagres dermed trygt i kuba. På sensommeren tar birøkteren rammene med honning ut av kuba. Det tynne vokslaget på cellene fjernes eller perforeres og rammene settes ned i ei slynge som gjør at honningen blir kastet ut av rammene. Honningen er nå fortsatt flytende. Når honningen kommer ut av rammene og blir lagret i lavere temperatur og uten forsegling begynner sukringen. Det er denne prosessen som gjør at honningen blir stiv og lys. For at honningen skal få riktig konsistens og ikke bli for grovkornet er det viktig å passe på prosessen, enten med ”poding” av allerede finsukret honning, eller ved å røre jevnlig i honningen til prosessen er ferdig.
Honning er et rent naturprodukt som utelukkende kommer fra ville planter og nyttevekster, det er ikke tillatt med noen form for tilsetting. I honning er det hittil påvist over 180 substanser.
Honning inneholder:
• ca 19 % vann
• ca 79 % sukker (bla. ca 70 % drue- og fruktsukker (glukose og fruktose) og ca 5 % rørsukker (sukrose)
• 0,2 – 2,0 % øvrige komponenter (30 ulike mineraler; 12 ulike vitaminer; enzymer; 22 frie aminosyrer; 19 organiske syrer; proteiner, vesentlig fra pollen (blomsterstøv), 8 fettliknende stoffer; ca 120 stoffer som påvirker smak og aroma, og i tillegg flere påviste fargestoffer).